Om jeg enn skulle vandre…

Hei på dere.

Jeg har lenge gått med “dårlig samvittighet” fordi jeg ikke har gitt lyd fra meg på bloggen. Bloggen er oppe i beste velgående, og jeg har jo lagt merke til at flere har vært inne og klikket på både videoer, musikk og eldre innlegg.

Men her om dagen fikk jeg altså en “tupp i baken”, og dermed var det gjort; her kommer en oppdatering på hvordan jeg har det.

Det har vært en mørk vinter. Jeg synes ikke det er noen grunn til å holde skjult at jeg har hatt det tungt, ja, jeg har slitt med angst og depresjon. 

“Hvorfor det da, Dagfinn?” Tja, hva skal jeg si? Jeg er jo en kar som har fått til det meste jeg har satt meg som mål. Da var det et sjokk for meg å oppleve at plutselig gikk alt feil. Alder, sviktende helse, mangel på energi, skrantende relasjoner osv…

Plutselig var jeg ikke oppe i høyden lenger, jeg ble dratt ned i mørket, og fikk altså oppleve det som jeg har sett og hørt at andre opplever og kanskje har levd med i årevis. Noen har faktisk ikke greid å leve med det.

Så hvordan står det til idag? Jo takk, “det går likar no”! 

En stor 13-åring

Ved hjelp av omsorg og støtte fra venner, og ikke minst familien min her i Arendal, har jeg kommet meg. Kjell-Ole og Erling, og flere av dere andre har vært flinke til å ringe og sende meldinger.

Jeg har vært en tur i Malaysia. Og midt i juli reiste jeg tilbake til Norge sammen med min 13 år gamle sønn. Han hadde veldig lyst til å tilbringe skoleferien i Norge sammen med meg.

I 5 uker var denne fotball-gale 13-åringen her, og hans selskap gjorde meg faktisk veldig godt. Tenk deg tanken; jeg skulle ta meg av en tenåring og være “fotball-pappa” i 5 uker. Men det gikk altså over all forventning. Han er en «voksen» gutt for alderen, og hans omtanke og omsorg var terapi for meg

Når jeg stod på Gardermoen og sendte han tilbake til Malaysia, og ikke minst når jeg kom hjem til en “tom” leilighet, kjente jeg hvordan disse ukene hadde gjort meg godt, fått meg opp i fra knestående og at jeg kunne se framover.

Den andre grunnen, og like viktig har vært den guddommelige nærheten jeg har følt, faktisk i hele denne perioden. Ja, nærheten av Gud.

«Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg…»

Det var nok tider jeg ikke følte det slik. Og jeg har spurt meg selv flere ganger:»Fortjener du dette da, Dagfinn?» Da har denne sangstrofen dukket opp i meg, og fått ny mening: SALIGE VISSHET, JESUS ER MIN. HAN ER MIN HYRDE, KALLER MEG SIN.

Når jeg nå, mens jeg skriver dette, ser igjennom de sangene jeg har spilt inn og lagt ut på bloggen, ser jeg at jeg for 5 år siden spilte jeg inn den sangen som ligger under her.

Det får være hilsenen fra meg til dere denne gangen, så skal jeg se om jeg ikke kan være litt flinkere til å oppdatere bloggen. Jeg hører ihvertfall at det er et ønske om det.